«The game of life is hard to play
I’m gonna lose it anyway
The losing card I’ll someday lay
so this is all I have to say.» That suicide is painless

Et gram per joint er litt for dårlig ...

Jævlig typisk meg, vettu. Fredag, ukeslutt og godt marinert i øl går tankene mot at det hadde vært ekstra godt, etter ei hard og dehydrert uke, å få seg et trekk av det mer eksotiske slaget. Det slaget onkel politi ikke vil at vi skal nyte, men som jeg likevel gir loddrett faen i. Det er, om thc-prosenten er høy nok, så inni helvetes deilig med et trekk for å avslutte en fuktig kveld – og reparere neste dag.

Så etter å ha blitt jegermesteren på en av østkantens buler, labba jeg ned til elva for å finne en afrikaner som hadde godterier til en snøvlende bleikfeit nordmann. Og selvfølgelig var det jo flere av dem som ønska en bit av tohundrelappen min. To av dem til og med krangla om hvem som skulle få selge til meg (sic(k)).

Det har vært mye skriving om at det er mye vold nede ved elva, om uoppfordra vold … kanskje er det fordi jeg kjøper hasj av dem, kanskje er det fordi jeg ser for gal ut, eller kanskje gutta rett og slett trur at jeg er så fattig som klærna gir signaler om … men i fred har jeg fått værra.

Uansett, blid, marinert og akkurat passe ustø sjanglet protagonisten i retning av grotten sin. Passe happy med å ha skåra noen trekk. Kvantiteten to hundre kroner kjøpte meg var rett og slett ikke g’æli, kvaliteten er garantert en helt annen sak. Jeg veit jo at kvaliteten varierer, spesielt sammenligna med den hasjen jeg kan kjøpe av langern min – hadde ikke han sitti bura inne.

«Uansett, jeg kommer til å rusle innom igjen – ta med meg ei flis eller to og røyke meg inn i fredagsnatta.»

Så vel hjemme blir anlegget slått på og gla’musikken fyller stua, en altfor tung kropp dumper ned i sofaen med sigaretter og hasj i den ene hånda, og øl i den andre. Og så varmes den brune klumpen på nærmere to gram opp.

Helvetes svarte faen ta … lukta av våt halm velter ut over bordet i det klumpen gnis inn i en altfor stor mengde tobakk. Jeg veit at her blir blandingsforholdet feil på lukta. Dette er ikke kvaliteten som kommer til å slå meg i bakken med et bredt smil. Snarere kommer den til å gjøre meg irritert.

Men takk for jegermestern og ølmarinaden, med dem kommer jeg til å bli fjern. Likavel skulle jeg helst sett at gutta ved elva hadde sørga for litt bedre kvalitet. Det er liksom ikke bare bare å klage på produktet å få salget oppheva …

Uansett, jeg kommer til å rusle innom igjen – ta med meg ei flis eller to og røyke meg inn i fredagsnatta. Tjoo-ho.

«A friend in needs a friend indeed, A friend with weed is better, A friend with breasts and all the rest, A friend who’s dressed in leather»

Jævla plagsomme pendlere. Foto: Ruter.no.

For det meste pleier jeg å være veldig tilbaketrukket under togreisene hvor jeg knapt rekker å høre på et par av låtene som ligger på Mp3-spillern. Blikket hviler som oftest på mobilen mens øya ser etter nyheter. Noen ganger hender det at dem vandrer over ansiktene til de andre som reiser og stopper opp ved et vakkert ansikt. Slik er det for det meste. Når jeg først er av toget, så løper jeg gamperæva av meg for å redusere forsinkelsen mest mulig.

Derfor dere helvetes hensynsfulle amatører; kan dere se til helvete å lære dere at dere kommer dere ikke på de forpulte vognene før de som skal av  har gått ut. Det hjelper faen ikke at dere da står rett foran meg slik at det blir en fucking anstrengelse å komme seg av.

Neste gang, dersom jeg ikke er full av fylleangst,  skal jeg faen meg tuppe dere bort – helvetes fitter. Jeg driter i om jeg ser ut som om jeg går i søvne. Jeg driter i om du ikke er redd, eller om du trur du er ved din fulle rett til å sperre meg inne på vogna. Pass deg eller så får du verdens varmeste kaffe i trynet. He-he. Slike tanker er eneste grunnen til at jeg smiler når jeg kommer på jobb.

Er det flere som meg der ute i bloggosfæren?

“Hello. Is there anybody in there?  Just nod if you can hear me.  Is there anyone home? Come on, now. I hear youre feeling down. Well I can ease your pain, Get you on your feet again.” Pink Floyd – Comfartably Numb.